For å styre risikoklassene kan en som et eksempel tenke seg at følgende begrensninger skal gjelde for plasseringene:

I den grad en høyere risikoklasse ikke er utnyttet fullt ut, skal tilsvarende ”ledig” andel kunne øke rammer for klasser med lavere risiko.

Rammene som er skissert, vil gi muligheter for å gå 100 % i renteprodukter med inntil 60 % i Risikoklasse 3 dersom ikke høyere risikoklasser benyttes. Minimum 20 % i Risikoklasse 1 (og ikke noe maksimum) er satt fordi statsobligasjoner er de obligasjonene med klart størst likviditet, og denne risikoklassen benyttes derfor til å styre renterisikoen i porteføljen.

Med maksimal utnyttelse av Risikoklasse 4, 5 og 6 er det fremdeles 50 % igjen for plasseringer i Risikoklasse 2 og 3.

Det må her understrekes at de maksimumsrammer som settes for de enkelte risikoklasser, selvfølgelig vil variere fra kommune til kommune, avhengig av den enkelte kommunes erfarings- og kunnskapsnivå, risikobærende evne og ikke minst viljen til å utnytte denne risikobærende evnen. Det bør imidlertid være en forutsetning at det som nevnt under Absolutt Risiko, gjøres en stresstest beregning for å vurdere om kommunen ”tåler” maksimal risikoutnyttelse av de rammene den vedtar i et finansreglement uten å utsette seg for vesentlig finansiell risiko.

Det må settes klare rammer for fordelingen av porteføljen på aktivaklasser.