Når det gjelder markedet for finansiering av norske kommuner er dette relativt oversiktlig. I praksis er det to kilder som er aktuelle for kommunene; lån via kommuneinstitusjonene; dvs. Kommunalbanken og KLP/Kommunekreditt, eller direkte i verdipapirmarkedet i form av sertifikat- eller obligasjonslån. I tillegg kommer lån til spesielle formål tatt opp gjennom Husbanken. Basert på sine egne innlånskostnader skal spare- og forretningsbanker normalt ha vanskeligheter med å konkurrere om direkte lån til kommunene.

Så lenge kommunenes tilbudsforespørsel er presist utformet er sammenligning mellom de ulike lånekildene rimelig enkelt. For sammenligning mellom lånekostnader i verdipapirmarkedet og lånekostnader for standard kommunelån, må en for førstnevnte passe på at kostnader i forbindelse med emisjon av verdipapirer innberegnes og gjøres om til effektive rentepunkter.

De vanligste årlige kostnadene ved å opprettholde et lån i verdipapirmarkedet, er kostnader til Norsk Tillitsmann og kostnader til kontofører/utsteder.

Ved børsnotering av lån vil det i tillegg komme avgifter til Oslo Børs (jfr. Krav ved børsnotering av egenkapital og gjeld) samt kostnader til utarbeidelse av prospekt.

I mange tilfeller vil kommuner kunne se bort ifra direkte kostnader i f. m. børsnotering. Det har det å gjøre med hvorledes lånemarkedet overfor kommunene fungerer. Kommuneobligasjoner ”presses” fra to sider. På den en siden har Kommunalbanken og KLP/ Kommunekreditt over de senere år gitt stadig skarpere prisete lånetilbud til kommunene, og på den andre siden har investorer (kjøpere av obligasjonslån) ofte alternative lån å investere i som de vurderer gir dem bedre betalt i forhold til den risiko som tas.

Konsekvensen av ovennevnte er at et standard obligasjonslån til en kommune i hovedsak plasseres hos en eller noen få institusjonelle investorer og normalt blir liggende (som anleggsmidler) til lånet forfaller. Disse lånene børsnoteres ikke, og ofte lages det heller ikke prospekt.