Ord og uttrykk
A-aksjene er normalt hovedaksjen i et selskap. Alle A-aksjene er stemmeberettigede. Den delen av de stemmeberettigede aksjene som kan eies av utlendinger er ofte skilt ut i en egen klasse (se Frie aksjer). B-aksjer er normalt ikke stemmeberettigede.
Absoluttavkastning har som mål å oppnå en spesifikk, positiv avkastning både i oppgangs- og nedgangstider.
Absoluttavkastning er i fagterminologi det ”motsatte” av relativ avkastning. Mens godheten av en forvaltning med relativ avkastning som mål, måles som risikojustert avkastning i forhold til et målekriterie (benchmark) over tid (en aksje- eller renteindeks, en pengemarkedsrente e. l.), måles godheten av en forvaltning med absoluttavkastning som mål, som faktisk avkastning fra periode til periode.
Såkalte hedge fond vurderes ut fra sin absolutte avkastning.
Eierandel i aksjeselskap. Aksjeeierne er ikke personlig ansvarlige for selskapets forpliktelser. Alle aksjer (av samme klasse) gir lik rett i selskapet. Gjennom generalforsamlingen utøver aksjeeierne den øverste myndighet i aksjeselskapet. Se også grunnfondsbevis
Et aksjefond investerer vesentlig i aksjer. Avkastningen i et aksjefond består i hovedsak av kursgevinster (eller kurstap), da det ikke er en løpende rente i slike fond. Utbytter som selskapene betaler til aksjonærene vil tilfalle andelseierne i et aksjefond og inngå i avkastningen. Aksjefond som ikke betaler utbytte til andelseierne vil reinvestere mottatte utbytter i nye aksjer. På markedet finnes mange typer aksjefond. Forskjellene ligger i hvem som forvalter dem, og på hvilken måte (hvilket mandat fondet har). Forskjeller i mandat reflekteres vanligvis ved hvor fondene kan investere (fra hvilke geografiske eller bransjemessige sektorer aksjene plukkes). Hovedkategoriene er globale fond, bransjefond, regionale fond og nasjonale fond.
Styring og oppfølging av en portefølje av aksjer (eller andre egenkapitalinstrumenter).
En aksjeindeks angir den gjennomsnittlige avkastningen for de aksjer som inngår i indeksen. Noen aksjeindekser utarbeides av aksjebørser, mens andre utvikles av for eksempel konsulentselskaper, aviser eller investeringsbanker.
Det kan være flere ulike indekser i hvert land, og det finnes noen internasjonale indekser basert på at et sett med landindekser er veid sammen. Disse angir gjerne også avkastningen fordelt på ulike bransjer. Det er betydelige forskjeller mellom aksjeindekser, både når det gjelder hvor stor del av et lands aksjemarked som er dekket, og med hensyn på beregningsmetoder. Aksjeindekser brukes ofte som sammenligningsgrunnlag ved vurdering av den avkastning aksjeforvaltere oppnår. Da er det viktig at den som utarbeider en aksjeindeks viser åpenhet om hvordan indeksen er laget og hvilke regler som brukes ved endringer av indeksen.
Det er videre viktig at indeksene konstrueres av andre enn de som forvalter porteføljene (av hensyn til en realistisk resultatmåling). Det er meget arbeidskrevende å konstruere og vedlikeholde internasjonale aksjeindekser, og det er få miljøer som har etablert internasjonale indekser som tilfredsstiller nødvendige krav om dokumentasjon, forutsigbarhet og åpenhet.
Oslo Børs hovedindeks (OSEBX) skal være en investerbar indeks som representerer alle noterte aksjer på Oslo Børs. OSEBX revideres på halvårlig basis og endringene implementeres 1. januar og 1. juli. Verdipapirene i OSEBX er friflytjustert og indeksen er justert for utbytte.
Bransjeindeksene deles inn i ulike sektorer (energi, finans, industri, it m.fl). Både bransjeindeksene og hovedindeksen har utgangspunkt 100 poeng pr. 31.12.1995. (Se også OBX-indeksen).
Et aksjeselskap er et selskap der aksjonærenes (eiernes) ansvar er begrenset til innskutt aksjekapital. Utover dette hefter ikke aksjonærene for selskapets forpliktelser. Det er to typer aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper (ASA) eller vanlige AS. Aksjeselskapene er regulert av h.h.v. allmennaksjeloven og aksjeloven. Forskjellen ligger vesentlig i at allmennaksjeloven, som bl. a. regulerer børsnoterte aksjeselskaper, har mer utførlige krav til informasjon og åpenhet overfor samfunnet. Lovgivningen for aksjeselskaper er i stor grad orientert om det å beskytte selskapenes kreditorer gjennom regler for regnskapsføring, reservekrav, utbytteutbetalinger mv.
Forvalterne velger selv verdipapirer som man på basis av egne analyser og vurderinger, mener gir best avkastning eller eventuelt bedre avkastning enn en refranseportefølje. Motstykket til aktiv forvaltning er passiv forvaltning, det vil si at forvalterne kun har som mål å oppnå den samme avkastningen som på nærmere angitte indekser av aksjer eller obligasjoner. Se indeksforvaltning.
Aktiv forvaltning, eller diskresjonær forvaltning, krever konsesjon etter verdipapirhandelsloven. Under en avtale om aktiv forvaltning får forvalter et mandat til å forvalte kundens verdipapirportefølje etter opptrukne retningslinjer. I motsetning til ved fondsforvaltning eier kunden direkte de enkelte verdipapirer som ligger i porteføljen. Utøvelsen av forvaltningen er satt bort til en forvalter gjennom en eksklusiv disposisjonsrett.
I en diskresjonær forvaltning kan partene i prinsippet avtale hva som helst med hensyn på type verdipapirer, risikorammer, honorering etc. så lenge man holder seg innenfor norsk lov. Det er lagt til grunn en standardisert avtaletekst for aktiv forvaltning som bl. a. gir kunden mulighet til å si opp avtalen på dagen med rekommandert brev. Ved oppsigelse vil disposisjonsrett over porteføljen bli ført tilbake til kunden, og det vil være opp til kunden hva han videre vil gjøre med de enkelte verdipapirer i porteføljen.
Vanligst er aktiv forvaltning av aktivaposter, enten som enkeltporteføljer (bare renter eller bare aksjer) eller som blandete mandater. Et blandet mandat kan ha faste rammer for rentebærende verdipapirer og aksjer (f. eks. 80/20) eller mer fleksible rammer hvor det også legges inn et allokeringsmandat, dvs. et mandat til å forandre forholdet mellom andelen av renter og aksjer i overensstemmelse med markedsvurderinger.
Aktiv forvaltning kan også gjøres (på passivaposter) i form av ekstern forvaltning av hele eller deler av en gjeldsportefølje.
Eierandeler som inngår i en investeringsportefølje, og som det jevnlig stilles priser på eller det på annen måte er mulig å angi verdien til.
Allokeringsfunksjonen består i å fordele de midler som skal investeres på ulike markeder og aktivaklasser. Strategisk aktivaallokering gir uttrykk for eiers overordnete risikopreferanser og avkastningsforventninger, og kommer gjerne til uttrykk gjennom en refranseindeks/benchmark. Taktisk aktivaallokering består i å velge (som regel innenfor gitte rammer) andre aktiva- eller markedssammensetninger enn i referanseporteføljen, med sikte på å oppnå høyere avkastning enn benchmark.
Ulike typer eller klasser av verdipapirer, som for eksempel aksjer, obligasjoner og eiendom.
Se også omtale av Kombinasjonsfond og Fond i fond.
Et allokeringsfond er et fond med bredt mandat til å investere i flere aktivaklasser (aksjer, obligasjoner, pengemarked) og fleksibilitet til raskt å forflytte seg inn i eller ut av aktivaposisjoner. Fondet kan investere i enkeltpapirer, kjøpe fondsandeler i andre verdipapirfond eller benytte derivater. Et allokeringsfond har en kortere tidshorisont for sin aktivaallokering (enn et kombinasjonsfond), dvs. at man er mer aggressiv med hensyn på å bruke omallokering til å oppnå meravkastning.
Den særlige vurderingsregelen for obligasjoner som holdes til forfall ble innført for forsikringsselskaper og pensjonskasser i 1994. Intensjonen med bestemmelsen var å tillate resultatutjevning ved å fjerne nedskrivningsplikten for obligasjoner som ikke skulle realiseres før forfall, med begrunnelsen at en fast og jevn avkastning skulle dekke de langsiktige forpliktelsene.
Det legges til grunn at det kun er obligasjoner med fast og jevn avkastning som kan klassifiseres som holde til forfall. Dette utelukker indeksobligasjoner, konvertible obligasjoner og andre avledete instrumenter. Det er heller ikke er anledning til å knytte rentederivater til obligasjoner som holdes til forfall.
Investeringer i obligasjoner klassifisert som anleggsmidler, skal vurderes til anskaffelseskost. Dersom virkelig verdi er lavere enn anskaffelseskost skal det foretas nedskrivning dersom verdifallet forventes ikke å være forbigående.
På investeringstidspunktet er anskaffelseskost for obligasjoner lik pålydende med tillegg av overkurs eller med fradrag av underkurs. Eventuell overkurs/underkurs ved anskaffelse skal periodiseres over resterende løpetid fram til forfall, eller eventuelt til første rentereguleringstidspunkt. Periodisert overkurs/underkurs resultatføres sammen med obligasjonens nominelle renter som renteinntekter.
Ansvarlig lånekapital står tilbake for vanlig gjeld, men foran egenkapitalen. Den ansvarlige lånekapitalen har ikke de samme egenskaper som egenkapitalen med hensyn til evnen til å bære tap, utenom i en avviklingssituasjon. Ansvarlig lånekapital må dessuten betjenes uavhengig av driftsresultatet.
Finansinstitusjoner kan bruke ansvarlig lån (i form av tilleggskapital) som en del av sin lovbestemte ansvarlige kapital. For å sikre kvaliteten på den ansvarlige kapitalen for en finansinstitusjon, kan ikke tilleggskapitalen være større enn kjernekapitalen. Opptak av ansvarlig lån som skal inngå i en finansinstitusjons ansvarlige kapital som tilleggskapital, krever godkjennelse av Kredittilsynet.
Ansvarlig lånekapital med fastsatt løpetid skal tilfredsstille følgende vilkår:
• Særskilt samtykke fra myndighetene for opptak av lånekapitalen må foreligge.
• Lånekapitalen skal være usikret og skal stå tilbake for institusjonens alminnelige gjeld, samt være fullt innbetalt.
• Låneavtalen må ikke inneholde klausuler om at lånet på kreditors initiativ kan kreves tilbakebetalt før den avtalte forfallsdato. Tilbakebetaling av lånet før avtalt forfallsdato kan ikke foretas uten Kredittilsynets forhåndssamtykke.
Evigvarende ansvarlig lånekapital skal i tillegg tilfredsstille følgende vilkår:
• Midlene må kunne anvendes til dekning av tap eller underskudd uten at institusjonens virksomhet opphører.
• Låneavtalen skal inneholde en rett for låntaker til å utsette renteutbetalinger.
Et selskap med to eller flere eiere hvor eierne er solidarisk ansvarlig for hele selskapets gjeld.
Samtidig kjøp og salg av like eller svært like aktivum, med sikte på å tjene penger på prisforskjellen mellom dem. For eksempel kan aksjer i samme selskap omsettes til litt ulike priser på to børser. Dersom prisforskjellen er stor nok til å dekke transaksjonskostnadene, vil det lønne seg å kjøpe papiret på den billigste børsen og selge det på den dyreste.
PARTNERE:
